Den siste uken her har det virkelig gått opp for meg hvor mye jeg faktisk elsker min kjære.
Tirsdag forige uke måtte han operere blindtarmen, så vi kjørte ambulanse fra legevakten til sykehuset. Han ble skrevet ut 11 timer senere, og alt virket ok, frem til natt til mandag. Jeg gikk å la meg i 12 tiden, mens han ville se videre på tv. Klokka 7 mandag morgen vekket han meg fordi han hadde fått utrolig vondt i magen, ble kjempe dårlig og kvalm. Jeg kunne ikke gjøre så mye for han, så jeg ringte til ambulansen. Før den kom, så måtte jeg ta på han klær, for han hadde så store smerter at han ikke klarte det selv.

Siden han har diabetes 1, så sjekket de blodsukkeret hans kontinuerlig, men det gikk bare oppover, så han ble bare mer og mer dårlig og dehydrert. Etterhvert så fikk han smertestillende, kvalme nedsettende glukose/insulin og antibiotika.
Dagen etterpå ringte han meg og sa at han hadde blitt mye værre, og fått en ny infeksjon, så han ikke klarte å gå på do i det hele tatt, og måtte få kateter. I dag, på formiddagen ringte han meg og sa han antagligvis må operere igjen, for det var en mulighet for at de ikke hadde fått alt med under første operasjonen, og derfor fått en infeksjon.

Dette har jo aldri skjedd meg før, jeg har aldri vært pårørende i en slik situasjon før, og jeg er kjempe bekymra, for han er så sliten, orker nesten ikke å snakke med noen, sover hele tiden, og når jeg har vært der klarer han ikke å holde seg våken, han klarer nesten ikke å spise ellernoe.

Etter alt dette, inser jeg hvor høyt jeg virkelig elsker han, jeg gjør alt jeg kan for han, jeg drar på besøk, bare for å sitte vedsiden av han, selvom han sover. Jeg har grått utallige ganger i løpet av denne uken. Men det eneste jeg kan gjøre er å være sterk for han.
Og siden han har så dårlig immunforsvar fra før av, så får han ganske fort infeksjoner, og siden han har diabetes så gror sårene mye senere.

Så det blir noen harde uker fremover, men jeg er fast bestemt på at dette klarer vi, og vi kommer bare mye sterke ut av det etterpå, både jeg som person, tilliten vi har til hverandre, og oss som et par!