Klokken her har dessverre aldri tikket. Fikk beskjed allerede som 19-åring at det ville bli nesten umulig for meg å bli gravid. Min første tanke var at jeg var glad det var meg - som uansett aldri har vært opptatt av å passe barn osv. og ikke noen av mine venninner som hele tiden ønsket seg (og nå har) barn.

Altså, dette er ingen "det-er-så-synd-på-meg" innlegg . Men siden jeg har vært det bevisst hele voksne livet har jeg tatt ting som de kommer, og de (barna) kom bokstavelig ikke. Og når jeg er 43 er jeg ihvertfall ikke klar for å satse på det.

En venninne av meg er gravid nå, og for første gang ble jeg faktisk litt verpesjuk selv... Vet ikke om det er alderen og "nå eller aldri", men tok en prat med mannen min, og vi fant fort ut at det er en dårlig idè pga min helse etter både hjerneslag og hjerteinfarkt. Det ville medføre en stor risiko helsemessig for både barn og meg, så da har jeg bestemt meg for å starte et lite hundepensjonat istedet! Hehehe noe positivt må man jo gjøre!

Jeg ønsker dere all mulig lykke til på veien. Sikkert veldig spennende alt sammen! Fingre og tær krysses!