Du er absolutt ikke alene!
Det jeg syns er "verst" er at jeg skal dele jeg anser å være vårt mest "egne", intime og private øyeblikk med mange andre. Og da også folk jeg ikke vet hvem er! For meg er selve ekteskapsinngåelsen veldig privat og personlig, så jeg syns det er rart at så mange skal se på når det skjer.
Jeg er heller ikke veldig glad i store menneskemengder, så at 50 mennesker skal se på meg og sambo en hel dag (jeg later som at de kommer til å se like mye på han også, selv om jeg vet at mange anser bryllupet for å være min dag) er rett og slett grusom!
Heldigvis har jeg jo valgt verdens beste mann å gifte meg med, så jeg kan jo dele disse tankene med han og snakke om hvordan jeg vil at det skal være, hvordan han vil at det skal være og hvordan vi tror det faktisk kommer til å bli. (tipper dette blir en real wake-up-call hva konseptet "teori og praksis" angår)
Jeg er en sånn som er kjemperedd for å skuffe andre og å ikke gjøre det bra nok, men sambo har snakket med de som er mest "kritiske" og minst redde for å si noe om hva de er misfornøyd med (det er et par av dem) og sagt at om de ikke har tenkt å oppføre seg og leve etter "har du ikke noe pent å si, ikke si noe i det hele tatt", får de ikke komme. Mamma har også tatt seg av et par av de samtalene

Men ja, jeg har vurdert å avlyse hele greia. Mange ganger.

"prinsessehella" wrote: Du er absolutt ikke alene!
Det jeg syns er "verst" er at jeg skal dele jeg anser å være vårt mest "egne", intime og private øyeblikk med mange andre. Og da også folk jeg ikke vet hvem er! For meg er selve ekteskapsinngåelsen veldig privat og personlig, så jeg syns det er rart at så mange skal se på når det skjer.

Jeg er så utrolig enig! Hadde det vært opp til meg så hadde vi giftet oss kun med forlovere tilstede, for jeg anser det som et veldig privat øyeblikk. De eneste som har noe med at vi gifter oss, det er jo vi to. Ingen skal gi meg bort, ingen andre skal betale for kalaset, ingen skal bestemme noe av det. Dessverre er han bestemt på at han vil ha det stort og "tradisjonelt", og forstår ikke hvorfor jeg vil ha det så lite og enkelt. De følelsene som både du og flere her, inkludert deg Martine, er nøyaktig de samme som jeg kjenner og som han ikke forstår at jeg har. Kanskje det bare er vi kvinnfolka som er sånn? Jeg vet iallefall med meg selv at jeg kommer til å grine, grine, grine og grine enda litt til den dagen, og jeg hater å grine foran andre enn han. Og jeg er virkelig grine-guri som griner når som helst, om jeg er glad, sint, lei meg, oppgitt, rørt eller i det hele tatt. Jeg blir dårlig i magen når jeg er nervøs og skal i selskap, jeg får krampe i leggene når jeg går lenge med litt hæler, jeg svetter som en gal i ansiktet og blir knallrød om jeg blir litt varm eller får litt for mye oppmerksomhet rettet mot meg - og så skal vi betale i dyre dommer for å ha 50-60-70-80 personer til å nistirre på oss hele dagen?? Galskap i hodet mitt 🙁