Det hele startet med at jeg og sambo skulle lage sushi og vi ikke fant sushimattene våre. Jeg lette over hele kjøkkenet mens han stod med ryggen til og kuttet fisk. Lette oppå kjøleskapet, men der fant jeg bare en rar pose. Kikket oppi og så med skrekkblandet fryd en liten eske. Forlovelsesring?! Kastet den fra meg som om jeg tok i noe varmt og sa med skjelvende stemme at 'Jeg leter i skapet på gjesterommet'. Var veldig lykkelig, men samtidig litt trist for å ha ødelagt overraskelsen, og selvsagt 100% sikker på at han hadde merket at jeg fant den. Gjemte meg i minst et kvarter, men da han ikke reagerte noe særlig innså jeg at han ikke hadde fått det med seg. 

De neste dagene ble nervepirrende. Visste at vi skulle ut og spise og på teater i nær fremtid for å feire datoen vi møttes, men på den dagen lå han med influensa. Endte opp med å gå ut med svigermor istedenfor. Så reiste jeg bort helgen etter, og det hadde gått over to uker siden jeg så ringesken. Var så spent. En mandag natt våknet jeg plutselig av noen rare knitrelyder. Satte meg opp i sengen og så en rar stor mørk greie i hjørnet av rommet. Men var så trøtt at jeg la meg til å sove videre. Hørte så noen fyrstikker bli tent, og så min kjære i lyset av nylig tente stearinlys. Den rare greien jeg hadde sett var en gigantisk bukett med røde og rosa roser. Min kjære gikk ned på kne ved senga og jeg sa selvsagt ja til spørsmålet om å bli hans kone. Klokka var da 03.00 og han trodde jeg hadde våknet av hans lyder, og ble så forfjamset at han fridde der og da. Planen hadde visst vært å fri om morgenen. Det viste seg at han ikke klarte å vente lenger heller... 

Gjett om det var vanskelig å sovne etterpå? Diamantring på fingeren og forloveden på som holder meg i hånda. Det fineste minnet jeg har.

Gleder meg så utrolig mye til de nye minnene fra bryllupet 10. august i år!