Jeg er ikke så veldig aktiv her inne (enda), men nå har jeg et ordentlig dilemma som jeg håper å få noen synspunkter på.

Vi skal gifte oss om et halvt år i utlandet og skal der ha et lite bryllup med forlovere, et par venner og foreldre. Når vi kommer hjem skal vi ha en bedre middag sammen med resten av familien (søsken, tanter og onkler - ca 35 stk).

Nå har jeg dessverre blitt inlemmet i en godt bevart familiehemmlighet fra min kommende svigermor. Jeg skulle så absolutt ønske jeg ikke hadde blitt fortalt dette, for helst ville jeg vært helt uvitende så jeg "slapp" å forholde meg til dette 🙁

Det viser seg nemlig (tragisk nok) at min tilkommende lever på en løgn da hele hans familie har bestemt å "skåne" han for sannheten. Personlig forstår jeg ikke hvordan dette er mulig å holde hemmlig og at ingen sier noe, og bare lar han tro det - men det er en helt annen diskusjon.

Det har seg sånn at min forlovede tror at hans foreldre ble skilt (da han var veldig ung), pga at hans mor var utro. Nå viser deg seg at sannheten (og jeg har ingen grunn til å betvile denne, siden det nå er bekreftet av både den ene og andre), at grunnen til skilsmissen var at hans var var særdeles voldelig mot han mor.

I voksen alder er det bare min forlovede som har kontakt med faren, og den kontakten er veldig god. I mine øyne har han alltid kanskje vært litt for "pappa-gutt", men de er ihvertfall veldig gode venner og har mye kontakt. Moren og de andre søsknene vil ikke ødelegge dette forholdet, og min forlovede var kun baby og lite barn når dette pågikk.

Huff, jeg synes det er utrolig vanskelig å ikke si noe til min forlovede, men har lovet hans mor og ikke si noe fordi hun vil ikke ødelegge alt. Hvordan han ville reagert hvis/om/når sannheten kom frem er usikkert, men selv har jeg mange tanker om hvordan det ville ha føltes å bli holdt for "narr" av de fleste rundt deg hele livet. Om det er min oppgave å være den som forteller dette, er veldig vanskelig å svare på, men akkurat nå er det så nytt for meg at jeg orker rett og slett ikke ta noe standpunk til det, og vil helst glemme at jeg ble det fortalt.

(Dette blir jammen et langt innlegg - mye lengre enn jeg hadde tenkt gitt).

Uansett, dilemma er nå dette med bryllulpet. Moren hans fortalte meg nemlig dette i fortrolighet for å kunne forklare hvorfor hun ikke har så veldig lyst til å møte faren hans i vårt bryllup - og spesielt siden det vil være et så lite og "intimt" bryllup. For henne er det vanskelig å fremstå som glade foreldre til brudgommen sammen med han som mishandlet henne. Noe jeg forstår godt.

Dilemma her er jo at min tilkommende ikke vet HVORFOR hun ikke har så lyst...

Så lurer jeg nå på følgende:
Jeg har nemlig selv skilte foreldre. De har ingen problemer med å omgås i sosiale sammenhenger som bryllup og dåp etc., men er dog overhode ikke verdens beste venner heller (her var begge utro i ekteskapet). En liten digresjon er jo at en jo kan lure på hvordan jeg selv klarer å være så positiv i forhold til ekteskapet - men det er jeg jo absolutt da! Andre menneskers dumheter og feiltrinn skal ikke ødelegge for meg.

Endelig til spørsmålet:
For å gjøre noe med denne delikate situasjonen så lurer jeg på om det går an å invitere min mor og hennes samboer + hans far (for han vil svært gjerne ha faren sin i bryllupet så det kan jeg jo ikke si nei til), til bryllupet i utlandet, og så min egen far og hans kone + hans mor til selskapet her hjemme?

På den måten oppnår jeg to ting: jeg bruker også mine egne foreldre som "unnskyldning", og så setter jeg ikke hans mor i den posisjonen at hun må velge å skuffe sin sønn ved å takke nei uten å måtte forklare hvorfor.

Jeg har snakket med min far og hans kone om dette, og de har full forståelse for dette og er mennesker som ikke lar seg lett fornærme. For de er det helt greit å "bare" komme i selskapet siden bryllupet er så lite uansett, så de føler seg ikke utelatt av den grunn.

Min kommende svigermor har litt dårlig helse og liker ikke å reise på egenhånd, så derfor er hun også helt enig i at for henne så er det beste å få komme i selskapet i Norge istedenfor å måtte fly utenlands.

Altså: i mine øyne har jeg kommet med en litt "god plan", men samtidig vet jeg ikke helt... Synes dere dette virker som en ok måte å gjøre det på - eller er jeg helt på jordet?

På forhånd takk for svar fra de av dere som har giddet å lese hele mitt lange innlegg