Tenker litt som Stavangerpar jeg også.
Enten klarer man å si det som det er, dønn ærlig, eller så får man stille opp som best man kan. Enten du er forlover eller ikke så blir de gift. Det er ikke forloverens jobb å godkjenne. Men jeg skjønner at dette er vanskelig, og at det å være forlover på en måte signaliserer sterkt at man ønsker dette ekteskapet for sin venninne.

Men for venninna di sin del så tenker jeg at det kan være godt for henne å ha sin beste venn nær seg. For hvis hun nå gjør et katastrofalt valg til tross for innsigelser fra deg, så vil hun i fremtiden fortsatt ha deg som venninne å søke råd, støtte og trøst hos.

Du kan ikke gjøre mer enn å være ærlig. Å gjøre noe drastisk som kan bety at dere mister kontakten vil kanskje gjøre mer skade for venninna di?

Men dette er vanskelig. Du kjenner henne best og er den eneste som kan ta en så god avgjørelse som mulig her.

Utrolig lei situasjon. Jeg heller nok til at om man ikke kan si fra på en måte som mottaker synes er akseptabel, så er det nok best å være der for venninna di. Jeg ville nok sagt ja og gjort mitt beste for å være der for henne før og etter bryllupet. Kanskje det dukker opp muligheter til å stille "tilfeldige og kritiske" spørsmål i tiden frem til bryllupet som får henne til å tenke seg om? Er jo et stykke frem til vielsen og hun har tid til å backe ut om hun skulle se mannen i et annet lys.

Ellers er det jo ikke unormalt at man ikke nødvendigvis ser de flotte egenskapene til en person som kjæresten ser og jeg slutter aldri å forundre meg over hva enkelte er villige til å leve med i et forhold og likevel regne seg som lykkelige... Kanskje du kan jobbe med å se hennes side av ham også? Kanskje det er du som til slutt ser at han er riktig mann for henne? Jeg har nemlig prøvd den siste selv og blitt positivt overrasket, selv om de sidene som jeg reagerte på fortsatt er tilstede.