Min far har ikke vært den beste pappaen i verden. Jeg har opplevd svært traumatiske opplevelser i barndommen, og min far har aldri støttet meg i tunge tider. Han har heller prioritert å dra på fest med kamerater. Han har aldri vist meg at jeg er viktig for han. Jeg har alltid tilgitt pappa for det han har gjort mot meg, fordi jeg er glad i han. Men han har aldri sagt unnskyld for noe. Jeg har alltid ønsket meg en god og omsorgsfull pappa, og har vel alltid tilgitt han i håp om at han skal bli glad i meg. Mamma håper at jeg og min kommende mann skal gå opp kirkegulvet sammen, men min samboer drømmer om at jeg kommer gående opp kirkegulvet, når han står oppe ved alteret. Jeg vil gjerne at pappa skal følge meg opp kirkegulvet, men han fortjener det ikke. Hva skal jeg gjøre? Min bror har sagt ja til å følge meg opp, men alle i slekta kommer til å få hakeslepp når det ikke er pappa som følger meg. De vet ikke hvordan pappa har vært mot oss barna. Jeg er redd for å skuffe pappa, men han fortjener ikke æren av å følge meg til alters. Hva ville dere ha gjort? Hvis min far ikke følger meg opp, så vil det være begynnelsen på slutten mellom forholdet mitt til pappa. Jeg er så rådvill :S Min stepappa er fantastisk, men jeg kan ikke velge han. Det blir ikke riktig :/