Jeg kjenner igjen en del av følelsene du har, bare at jeg tror jeg har de litt motsatt.. skal prøve å forklare..
jeg var sammen med en gutt fram til 2005, da møtte jeg han jeg er sammen med nå og gikk fra han jeg var med og ble raskt sammen med samboeren min. i 2007 fikk vi en sønn, og nå i 2011 skal vi gifte oss.
Han jeg var sammen med har kjæreste, de har vel vært sammen i rundt 2 år tror jeg.. Sånn pluss/minus.
Plutselig så jeg på Fb-statusen hans at de skal gjøre noe jeg og han prata masse om, og til og med søkte om, fikk plass på og hadde planer om å gjennomføre, nemlig å studere i Australia..
Og jeg kjenner litt på den "Det var det jo vi som skulle gjøre" - selv om jeg ikke vil det lenger, klart jeg kunne tenke meg å bo i utlandet et år eller to, men da med samboeren min og sønnen min, ikke eksen min liksom... Og i hodet mitt er det litt vanskeligere å gjennomføre med barn, så for oss blir det nok nå med tanken.
Så, uansett, det burde være irrelevant for meg, jeg er lykkelig, jeg elsker livet jeg lever, jeg vil ikke bytte det bort, men likevel kommer "hva hvis" og "tenk om" tankene mine også. Han gjør liksom faktisk det vi skulle og som jeg nå "går glipp av"...

Uansett, det jeg ville fram til er at du er ikke alene om å sitte med tanker som kanskje er litt skremmende og vanskelige, kanskje det kan hjelpe litt å vite at du ikke er alene om det...?

Vi styrer ikke følelsene våre, og kan ikke kontrollere dem samme hvor "feil" de føles. De må liksom bare "føles ferdig"
Poenget mitt er vel det at jeg tror vi alle er sånn, vi ønsker oss det vi ikke har, selv om vi egentlig ikke vil ha det alikevel.. og i forhold til ekser så kan det føles litt sårt, det er et menneske man har delt mye med, og hvis dere aldri fikk en god avslutning kan han kanskje føles som litt "din" enda...?Eller at alt er litt uavslutta liksom...
Dette ble langt og usammenhengende, men håper noe gir mening..