Det var ganske rolig i praksis i dag, så jeg sjekka mobilen. Der hadde jeg fått melding fra både mamma og pappa om "ring når du kan". Kjente pulsen slo litt ekstra og ringte til mamma med en gang. Hun starta sånn "jeg tenkte jeg skulle fortelle det før du så det på Facebook", så jeg tenkte at ingen er død ihvertfall (sånt skriver ikke min familie om på FB), men noen skal sikkert skille seg eller noe sånt. Neida, saken var at pappa hadde vært i frontkollisjon i går. En jente som var ute og øvelseskjørte på det glatte føret kom over i hans kjørebane og smadra begge bilene. Ingen ble hardt skadet, men han fikk seg en skrekk da han våknet etter å ha svartna noen sekunder og det var røyk i bilen samtidig som døra ikke gikk opp. Heldigvis var det bare røyk fra airbagen. Hjelpemannskapene kom fort og ga alle sammen all tenkelig omsorg og medisinsk hjelp. Pappa ble kjørt på sykehuset der et stort legeteam ventet. Han ble grundig undersøkt og sendt hjem.

Det er alltid litt ekstra skremmende å bli minnet på at ens foreldre er dødelige. De som alltid har vært der for deg, skal ikke alltid være det.

På en annen side tenker jeg at det er så lett å tenke kun på sine egne når slike ting skjer. Jeg tenker også på den stakkars jenta. Ute og øvelseskjørte og så skjer noe slikt. Selv om hun ikke kjørte for fort eller uvørent står hun nå ansvarlig for både lette personskader og store materiellskader. Jeg håper hun kommer seg ut på veien før hun blir for redd. Jeg vet akkurat hvor skummelt det er å sette seg i bilen igjen etter et uhell og det må nok være ekstra ille når man ikke engang er sertifisert, men bare øver.

Jeg tenker også på at vi tross alt er heldige. Brann-, politi- og sykebiler var fort på plass og fikk brakt pappa til sykehuset, der et stort medisinsk team ventet på å hjelpe ham. Gratis. Jeg skal ihvertfall ikke sutre over å betale skatten min.