Ene fetteren min er sammen med en fantastisk dame. Vi fikk barn omtrent samtidig så vi har var mye sammen i permisjonen. Jeg liker henne så godt! Hun er den mest kreative personen jeg vet om. Hun lager kaker som ser ut som kunstverk, julegavene er alltid noe herlig hjemmelaget. Hun kan alt! Tegne, male, sy, strikke, hekle, bygge, bake... hele sulamitten.

Og hun ble så rørt og glad når jeg spurte om hun ville være forloveren min! Hun satte i gang med planlegging av tale, klær, hun ville lage bordkort og gjestegaver osv. Og dette er TRE år til liksom!

Hun er den perfekte forlover altså.

Jeg har en venninne som jeg har hatt siden barndommen. Det er egentlig den eneste grunnen til at vi er venner i dag tror jeg. Vi har vokst opp og blitt to helt forskjellige personen med helt forskjellige ønsker i livet. Hun.. vel.. jeg hadde ikke valgt henne som venninne i dag hvis jeg hadde fått valget hvis dere skjønner... 😐

En gang for mange år siden da vi var unge, dumme og like så sa vi at vi skulle være forlovere i hverandres bryllup.

Jeg vet ikke helt om jeg vil det lengre. Ja, hun er min eldste venninne, men nei jeg tilbringer ikke mye tid med henne utenom når bursdager til ungene våre eller noe sånt. Jeg deler ingenting med henne lengre, da hun aldri er interessert i å prate om noe annet enn seg selv og alle problemene. Så hun kjenner meg ikke lengre.

Men hun er jo den jeg har kjent lengst... Og kanskje hun blir skikkelig fornærma over å ikke bli spurt....

Hva hadde dere gjort?