Jeg tok den på sparket, det er kanskje ikke å anbefalle. Hadde en ide, men den ble til der og da.  

Takket mine tre brudepiker kort-kort, min svigermor kort-kort og så snakket jeg utelukkende til mannen min. Jeg snakket om øyeblikket jeg skjønte bestemte meg for at jeg ønsket å dele livet mitt sammen med han uansett hvilke ting som dumper opp underveis.

Jeg holdt talen min etter han, så det var kanskje først og fremst en reaksjon på den. Vi hadde bare vært sammen i en mnd eller to, og jeg skulle for første gang være med til vestlandet.  Det som møtte meg der satte han som nå er mannen min i et lys som jeg ikke kunne forstå før jeg var der. Han mistet moren sin som 10 åring i kreft, faren fikk diagnosen MS samme året som hun døde, han er idag lenket til en stol uten noen evne til å kommunisere med noen lenger. Da jeg møtte dette, og så hvordan min mann behandlet faren sin med en så stor omsorg og sin helt egen evne til å se det positive i ting selv om han er realist på sin hals skjønte jeg at dette var en mann som jeg vil gjøre hva som helst for å leve sammen med på godt og vondt, han har lært meg og mine nærmeste at det er greit å ha det bra og gå videre selv om ting er vanskelig og vondt, og ikke minst har han en helt unik evne til å ta vare på de han er glad i det er noe jeg setter uvurdelig høyt.  

Så når jeg hadde sagt dette som var veldig "alvorlig", så tok jeg en usving å tok frem en tskjorte https://www.etsy.com/transaction/134486660?ref=fb2_tnx_title der jeg tok den frem å sa at jeg var litt skuffet over at han ikke hadde fått en under utdrikkningslaget, så jeg tok ansvar selv. Den er morsom fordi den ikke stemmer og fordi mannen min stort sett går i tskjorter med et eller annet festlig på. 

Dette ble langt og rotete, men slik gjorde jeg det.