Jeg har lurt lenge på om jeg skal fortelle om dagen vi hadde, som dere ser av datoen ble det en ganske spesiell ramme rundt det som for oss skulle være kjærlighetens og lykkens dag. Jeg har kommet frem til at jeg har lyst til å fortelle om dagen vår likevel, men velger å ikke legge inn bilder, da jeg ønsker å holde denne delen av det privat. Skjønner om det er mange som ikke gidder å lese dette da, er jo tross alt en stor del av spenningen ved å lese disse innleggene

Vel som dere skjønner. Vi bor i Oslo-området og fredagen begynte flere av gjestene våre, mange kom langveis fra, og komme til oss, og til stedet vi skulle ha festen. Så gikk det av en bombe i regjeringskvartalet som kjent. Jeg satt med små-dill til innspurten til festen, men det ble fort glemt. Vi har jo begge venner og kjente som jobber i det rammede området som vi ble veldig redde for. Vi hev oss på telefonen begge to og fikk bekreftet at ingen kjente var skadet. Heldigvis. På dette tidspunktet virket det hele veldig uvirkelig og jeg dro til lokalet med mamma for å levere blomster og pynt og fortsette og gjøre klar til festen. Følte det rimelig surrealistisk for å si det mildt, men fikk møtt en god del av familie og kommende familie og det ble en del klemmer og god ord og følelsen av at i morgen er dagen, begynte igjen og komme snikende. Mannen var reist inn til sentrum for å hente en kommende gjest og jeg var veldig letta da jeg fikk en telefon om at de var hjemme igjen og at alt var i orden også med dem.

På vei hjem fra lokalet hørte mamma og jeg nyhetene om hva som foregikk på Utøya. Vi ble helt lammet begge to og fikk ikke gjort annet enn å sitte i stillhet og bare høre og høre. Mamma slapp meg av hjemme med mannen og to venninner og dro hjem til pappa og tante med familie der. Vi skulle egentlig samle familien til en middag kvelden før, men denne ble avlyst. Ingen var i humør, alle var numne og sjokkerte. Hjemme hos meg var det nyheter og internett og tre skremte sjeler. Vi snakket mye om det, og endte til slutt med å skru av nyheter og alt og gjorde det mer til en vennekveld hvor vi skravlet om alt og ingenting og mimret og grøsset om hverandre.

Ut på kvelden gikk vi til sengs og utrolig nok sovnet både jeg og mannen ganske raskt. Jeg kan ikke huske hva som gikk gjennom hodet på meg da klokken ringte 8 om morningen etter. Mannen var rett inn på nyhetene og tallet 80 skutt lyste mot oss. Det var helt uvirkelig. Hvordan kunne noen gjøre dette? Hva gjør vi nå? Jeg skal innrømme at det ikke ble diskutert om bryllupet skulle gjennomføres, det var aldri i tankene våre og avlyse det, men følelsen kan jeg ikke forklare. Jeg hoppet i dusjen og mannen fikk meg avgårde til frisøren. Den planlagte hyggelige frokosten med mannen og venninnene forsvant i en dis og ble erstattet med klemmer og ord om at det er lov å feire kjærlighten likevel. Disse ordene skulle følge meg gjennom dagen.

Hos frisøren var min kjære forlover allerede stylet og klar og gjorde en fantastisk innsats for å forsikre meg om at bryllupet vårt, det skulle ikke psykoen få ødelegge. Pappa kom senere for å møte meg og være med i kirka og var askegrå i ansiktet. Han er politiker, men heller ikke han hadde kolleger som ble direkte rammet. Jeg tror nok likevel han følte det ekstra på kroppen den dagen. Det høres banalt ut, men han hadde gått og snakket om i flere måneder, at han skulle flagge på dagen vår, og nå ble det helt feil for han. Mest hadde han lyst til å flagge på halv stang, men det ble iallefall feil, så det stakkars flagget ble liggende hjemme. Senere fant jeg ut at kirken hadde flagget på halv stang, noe mamma syntes var veldig fælt. Jeg forstår det. Lokalet valgte å ikke flagge i det hele tatt også.

Vi kom nå likevel oss til kirka og da tok følelsen av bryllupsdagen overhånd for meg. Det å komme inn og se alle i familien og den kommende familien, søsken, foreldre, gamle besteforeldre, tanter og onkler og alle våre kjære venner som smilte mot oss og som var så glade for å være akkurat der for oss den dagen, det gjemmer jeg i hjertet mitt. Det var innmari stort! Mannen min var den vakreste jeg kunne tenkt meg og det var med et genuint og ekte smil jeg gikk mot han. Pappa fulgte meg opp og var nøye med å ikke "overlevere" meg til mannen, bare fulgte meg til stolen og gav meg en god klem.

Vielsen var nydelig! Presten innledet med de samme ordene jeg allerede hadde hørt flere ganger den dagen, at kjærlighet og lykke kan være det beste middel mot terrorisme og at vi hadde lov til, rett til og være lykkelige denne dagen. Vi var det. Av gjestene våre har jeg senere hørt at de hadde bestemt seg for at vi skulle få den beste dagen i vårt liv, det fortjente vi. Da kom tårene hos meg. Og gjestene våre gjorde virkelig sitt denne dagen. Det var smil og latter og tårer om hverandre og terroristen fikk ikke mer plass i vår dag enn det han hadde fått til nå.

Vi fikk ris kastet på oss, regnet lettet akkurat mens vi stod på kirketrappa og lenge nok til at vi fikk tatt bilder, vi fikk mottagelsen med gjestene våre, bordene og lokalet var fantastisk, middagen nydelig, vinen utsøkt, kakene deilige (iallefall de 2 bitene jeg greide å trykke ned ) brudevalsen passe sjarmerende korrekt og ukorrekt og festen strålende. Vi var i seng rundt 4 og det samme med den yngre generasjonen av gjester.

Det kunne ikke vært en bedre dag, og det er med vemod og litt angst jeg sier det. Det har allerede kommet, jeg har lyst å kalle det, ubetenksomme mennesker, som ikke kjenner meg og mannen i det hele tatt og stilt spørsmålet, kunne dere ikke bare utsatt bryllupet? Ville ikke det vært riktigere ovenfor de etterlatte og pårørende? Kanskje det hadde det, kanskje ikke. For oss ville det vært en umulighet. Ikke hadde vi anledning til å vite omfanget av tragedien før om morningen. 35 av 58 gjester var tilreisende, langveisfra, noe fra utlandet. Vi hadde ikke kunnet avbestille maten som var kjøpt inn, og alle de andre små og store forberedelsene hadde også gått i vasken. Det er kanskje med skam å si det, men ville det vært riktigere overfor alle de gjestene våre som hadde satt av tiden sin midt i felles ferien, pengene og ikke minst tiltaket, for å være med oss, at vi hadde avlyst festen? Jeg tror ikke det, og med tanke på gjennomføringen og tilbakemeldingene vi fikk både underveis og ellers, er jeg sikker på det.

Om noe, så fikk vi en fest hvor det var ekstra godt å ha de nære og kjære rundt oss. Jeg følte selv at kjærligheten var ekstra til stede og er glad for at vi turte, orket og kunne gjennomføre dagen vår som vi hadde planlagt så lenge.