Takk for alle fine kommentarer

Er som Katrine sier, det er kun en gang i livet og det er jo bare en måte å få dere som nygifte til å takle motgang sammen og at dere skal samarbeide som par.
Jeg var litt irritert da mandagen kom, begge hadde vi tatt oss fri for å rydde opp, og plenen ble bare brunere og brunere, katta skreik og slo i labba og gubben var sur. Ringte veterinær som måtte ringe giftsentralen, badet katta ett par ganger før hu roet seg og sovnet, gubben vanna plen i 3t og huset var fullt med gaver som ikke vi hadde fått ryddet bort enda.
Så tok en tlf til to av gutta, høvla de inn og sa hva jeg mente om påfunnene dems. Men sendte jo en meld på kvelden og sa at det var for at jeg var sliten, redd for katta og frustrert...

I dag når vi møtes kan vi le av det, de hadde det kjempegøy da de holdt på og vi sitter og ler da de forteller sin historie
Man kan jo ikke gjøre annet enn å le. Se for deg tre gutter bærer opp en 3seters skinnsofa opp ei smal trapp, er dritredde for å ødelegge veggen og sofaen, da de kommer opp må de slite seg igjennom en smal gang og dør. De er dødslitne og vet at det står en 2seter til nede som de må få opp og at stoffsofaen i 2.etg må de få ned. De ler og snakker om hvordan vi skal klare å få byttet om sofaene igjen. Tar seg litt brus, rydder faktisk glassene sine inn i oppvaskmaskin før de reiser
De de ringer oss en liten stund etter vi har kommet hjem fra bryllupet, hører de hvor glade vi er for at de byttet om sofaene, for det hadde vi tenkt til uansett, men vi har grudd oss så fært til det.
Tru det var nedtur for dem, så noe godt oppi alt var det jo, tross alt