Jeg skiller mellom bekjente, venner/bestevenn(er). Bekjente er for meg de man kjenner gjennom jobb, men som man ikke deler noe spesielt bånd med. Man kan sikkert gå på kino sammen, men det må være noe mer før det blir venner. Venner er for meg de jeg har et spesielt bånd med, som jeg deler ofte en forhistorie med, og som jeg har kontakt med. Trenger ikke å være mye kontakt, men mennesker som jeg føler en "connection" med.

Ta min bestevenninne som et eksempel. Vi ble kjent da jeg var tre år og hun var fem år. Vi har kjent hverandre hele livet. Etter at jeg flyttet til sørlandet for to år siden har vi kun sett hverandre et par ganger i året. Vi er heller ikke typene som ringer hverandre mye og skravler i timesvis. Vi kommenterer hverandres statuser på facebook i ny og ned, og det er ikke mye kontakt. Samtidig, når vi først treffes, så føles det ut som vi aldri har vært fra hverandre. Kontakten oss i mellom er der med en gang, og den tryggheten og nærheten vi alltid har hatt, fra den tiden vi hang sammen hver eneste bidige dag, er der med en gang. Det er merkelig å beskrive, men jeg trenger ikke jevnlig kontakt med min bestevenninne, den nærheten og kjærligheten vi har til hverandre er der uansett.

Til uka skal jeg møte ei venninne jeg ikke har snakket med siden bryllupet mitt i august. Før det hadde vi kanskje ikke snakke sammen på et år. Allikevel, hun regnes som min venninne, mye fordi vi fremdeles føles relativt nære hverandre. Skal sies, vi var bestevenninner før, men enkelte ting har gjort at vi nå går kun som venner. Samtidig, vi er nærere hverandre enn bekjente, som jeg ikke nødvendigvis deler så mye felles med.