Får håpe alt går din vei, at du får den støtten du trenger.

Her er vi kun i startgropen, da ift min mann. Han lider av sosial angst, og har vært nødt til å hoppe av studiene, og jobb ser vanskelig ut slik det er nå. Eneste jeg synes er så vondt er at alt går så vanvittig treigt, og jeg personlig har ikke alle ressursene som kreves til å følge opp. Jeg er fulltidsstudent og jobber 50% for å forsørge oss to, nå som min mann også har mistet retten til støtte fra Lånekassen (og fordi han regnes som student enda så får han ikke støtte fra NAV).

Jeg er ufattelig sliten om dagen, og jeg kjenner jeg blir så oppgitt fordi man nesten ikke vet hvor man skal begynne. F.eks mente NAV at min mann ikke har behov for tilrettelegging, men det er bare bullshit, men så har vi det også svart på hvitt fra blant annet psykolog og lege. Sukk!