Jeg har begynt på talen til min kjære, men er litt stuck. Er det sånn at man må ha en lang tale?

Min tale;
Da jeg møtte deg hadde jeg gitt opp troen på at mannen med stor M fantes der ute. Lite visste jeg at en sen og fuktig sommerkveld i 2009,skulle lede meg til drømmemannen.
Etter å ha møtt deg fikk jeg tilbake troen på kjærligheten og troen på det gode.
Vi kan vel trygt si at vi har måttet oppleve mer enn de fleste på vår alder har opplevd. Og når de vonde dagene har vært på sitt værste, har du vært min stødige klippe, min bestevenn, min alt.
Jeg vil takke deg for den fantastiske mannen du er og for den fantastiske pappaen du er for sønnen vår, sammen klarer vi alt.
Jeg ELSKER deg!

Nå er ikke talen helt ferdig, men hva synes dere?