Tirsdag den 9 mars, var det en rasulykke her, på en farlig vegstrekning. Min mor og min far ble truffet av den. Mor kom seg uskadd ut av bilen, mens Far ble truffet av store isblokker.. Hele bilen er ødelagt.. Jeg vet ikke hvor mange av dere som leser hele min historie her, men jeg vil bare få lette hjertet mitt lit..

http://www.aftenbladet.no/lokalt/ryfylk ... skred.html" onclick="window.open(this.href);return false;

Mor og Far hadde kjørt hjem min søster og hennes to små barn, som bor på andre siden av denne strekningen. Det var på vei hjem at dette skjedde. Min søster ringte til meg, for hun hadde hørt at det hadde vært ras. og hun var bekymret for hun ikke fikk kontakt med Mor og Far på hverken mobil eller hustelefon. Vi snakket på telefonen ganske lenge, og vi var veldig redde, for vi så på nettavisen hva som hadde skjedd. Det sto på den ene at en mann var livstruende skadet, mens en annen person var uskadd. Der sto også når meldingen om ulykken var kommet inn, og det stemte bare så altfor godt med det tidspunktet de kjørte fra søsteren min. Jeg bor ikke så langt fra Mor og Far, så jeg tenkte at jeg skulle kjøre opp å se om de var hjemme.. Da jeg kom ut døra, så og hørte jeg legehelikopteret fly over meg. Akkurat da kom min kjære traskende opp hagen( hjem fra jobb). Og jeg sa til ham "der oppe er kanskje faren min". Så heiv vi oss inn i bilen, og kjørte opp til de. Der møtte jeg svogeren min, (han som er gift med søstra mi som jeg hadde snakket med på telefon) Han sa at det var Far.. og at Mor var på legevakten. Så vi kjørte dit. Jeg vet ikke hvordan jeg i det hele tatt klarte å kjøre bil... Det var en uendelig lang mil...

Da vi kom bort dit satt min eldste søster der, ilag med Mor, og den yngste broren min. Vi visste ikke noe mer enn at Far svevde mellom liv og død. Legen ville ikke si noe før den siste broren kom. Søstera mi som jeg hadde snakket med på telefon, kunne såklart ikke komme. Hun var jo på andre siden av et ras, stakkar. Når bror nr 2 kom til legevakten, snakket legen litt om hva som hadde skjedd. Og min yngste bror hadde hatt kontakt med sykehuset i Stavanger, der Far var fløyet..
Han sa at Far ikke klarte det... Vi trodde ikke på det.. "NEIII!! Er det sant!! Er Far DØD?!"
Hele min verden raste sammen etter det.. ikke bare min, men mine 4 søsken også. Helt ufattelig, ubegripelig.... Det kunne ikke være sant..
Og min stakkars søster som satt alene med to små barn der inne i Årdal. Vi klarte å ordne transport til henne, slik at hu tok taxi med ungene til en kai, hvor en båt ventet på henne. Den fraktet henne og barna til Tau, der vi bor. Der hentet mannen hennes barna, mens hu tok båten videre til Stavanger og kom seg opp på sykehuset.
Vi andre satte oss i bilen og kjørte til Stavanger, med den første ferja som gikk. Vi var der ute i hall 1 tiden på natta. Der traff vi søsteren vår, og gikk til akuttmottaket. Der snakket vi med sykehusprest, sykepleier som hadde vært med når Far kom inn, og etterhvert kom en kirurg som hadde tatt i mot Far, og snakket med oss. Han fortalte at de hadde prøvd livredning så lenge det var forsvarlig, men måtte slutte fordi de ikke fikk puls på han. Han hadde fått et så stor slag mot hodet, at han ikke hadde kjent noe. Heldigvis. Han hadde også indre blødninger, og lungene punkterte, men de fikk intubert han, så det var ikke dette han døde av. Han døde antageligvis av slaget mot hodet.

Så fikk vi gå inn å se ham... Jeg angrer ikke på noen måte at jeg gjorde det, men allikevel var det grusomt. Jeg hadde nok angret om jeg ikke hadde gjort det. Jeg så at det var min goe, kjære, fantastiske Far <3 som lå der.. Men på en måte lignet det ikke han. Det var bare skallet som lå der.

Dette er mitt verste mareritt som har blitt virkelighet. Det var mitt store ønske at Far skulle følge meg opp kirkegulvet, og gi meg bort. Det var derfor jeg ville gifte meg nå, og ikke om 2-3 år.
Nå må jeg, i en alder av 20 år følge min Far til graven på tirsdag. Og det knuser hjertet mitt... Det er bare så feil, så fryktelig, fryktelig feil..

Jeg vet ikke hvordan det blir med bryllupet mitt nå. Men jeg tror Far ville ønskt at jeg gjennomførte bryllupet uansett. Jeg tror ikke det blir bedre av å vente noen år. Det kommer til å bli trist uansett. Disse tingene, som han skulle følge meg opp kirkegulvet, holde tale til meg, far-datter valsen. Jeg har ikke snakt med kjære om dette her. Jeg har egentlig tenkt å sette bryllups-planlegging på vent, og ta det etterhvert.
Men jeg må egentlig bestemme meg ganske raskt. Min eldste søster skulle jo sy brudekjolen min og 3 brudepikekjoler. Men hun er dessverre helt ødelagt nå, så jeg tror ikke hun klarer dette på 4 mnd. Men jeg håper virkelig jeg får lov å sende skissene av brudekjolen min (som hun har tegnet) til en skredder. Slik at eg får brudekjolen MIN. Dette er så vanskelig.. Jeg har ikke ord..

Det har ennå ikke gått opp for meg at Far ikke er her mer.. Jeg forstår ingenting... ingen verdens ting.. Det er så vondt, så vondt. Ingenting kan beskrive hvordan jeg har det akkurat nå 🙁