Jeg kan garantere deg at jeg ikke har stålkontroll. Jeg har det siste døgnet vekslet mellom å avlyse hele bryllupet eller å finne meg en ny. Målene stemmer, men en ørliten kommentar ødela meg fullstendig. Så nå føler jeg meg igjen usikker, og helt ferdig.

Denne kjolen tar sakte men sikkert knekken på hele mitt selvbilde så det var snakk om at jeg ikke orket tanken på å ha den på meg i det hele tatt og avlyse hele bryllupet, bare stikke av eller noe slikt.

Så etter at han som skal stå meg nærmest den dagen begynte å snakke om at kanskje ikke denne kjolen passer helt meg og at jeg ikke vil føle meg vel. Ja, trenger vel ikke utbrodere hva som skjedde annet enn at jeg igjen gikk i kjelleren angående hele bryllupet. Jeg har en ekstrem redsel og mindreverdighetskomplekser for at dette ikke skal bli bra eller at jeg skal se ut som en isbjørn med slør på bryllupsdagen min, eller at alle komplimentene som kommer kun kommer pga de er programforpliktet til å si at jeg ser fin ut.

Så sånn er det - det er vistnok helt normal oppførsel og følelser hos en bridezilla ifølge venner av meg som har prøvd å trøste denne isbjørnen, men har aldri følt meg sånn tidligere eller vært så emosjonell om en ting. Mest av alt vil jeg rømme hjem til mamma, men det er jo ikke slik voksne mennesker gjør.

Begynner å bli bedre nå, må bare glemme det som ble sagt og sette det på julebordkontoen.

Jeg er bare usikker og veldig emosjonell når det kommer til dette, spesielt siden jeg vet at det er ingen som reagerer på min størrelse her i Oslo, men hjemme i lille Grenland med en kritisk mor, mormor og andre er det ingenting jeg mer vil enn å gjemme meg bort. Jeg er jo tross alt en dundre på hundre, skal ikke vise frem noe da.

Jeg burde sikkert legge ut bilde elle rnoe slik men jeg tør rett og slett ikke. synes det er fryktelig å tenke på at ukjente skal bedømme hvordan jeg ser ut når ikke en gang han som skal bli mannen min har tro på hvordan jeg ser ut!

1mnd igjen.. dette må bli bedre når jeg faktisk vet hvordan den faktisk ser ut på meg.

Jeg har hatt det veldig bra med meg selv før torsdag, så det kommer seg.

Isbjørner er søte dyr de også.

Jaja... 🙄 Nå har jeg blitt trøstet ihjel av denne mannen min, så vi får se om dette også ikke går bra. *krysser fingrene*. Men nå har jeg forsvart denne kjolen med nebb og klør, en haug med tårer da er det ikke rart at den som jeg er mest redd for ikke skal synes jeg er den vakreste bruden han noensinne har sett sier det han faktisk gjør. Synes ikke det er så rart at jeg faller sammen.

Men jeg må starte på nytt - glemme dette, evt ta det for hva det var, og fortsette. Og mest av alt slutte å analysere egen kroppi negativ forstand.

Ja, han har sett kjolen på den tynne skreppa som viser den frem. 🙄

Dette er jo ikke første gang jeg har vært i tusen knas pga denne kjolen. Og siden jeg fungerer best når jeg får bekreftelse på at jeg er mer enn bra nok var det den eneste løsningen der og da i mitt hode. Jeg er en jålete jente-jente elsker å pynte meg, gå i kjoler og sminke seg i timesvis når jeg da ikke er vant til å få komplimenter fra han ellers, hvorfor i all verden skal det da komme på bryllupsdagen. Så i mitt hode har jeg konkludert med for lengst at hvis det kommer noen komplimenter fra den kanten er det kun pga det er programforpliktet.

Han mente jo at han hadde sett den før også da, så det var vel ikke den store overraskelsen. Jeg har jo hatt bilder av den på pc, telefon og ipod. Det han husker er at den er TRANG! Men den kjolen er jo trang uansett hvor mange kilo jeg går ned!

Så jeg setter denne som sagt på julebord-kontoen over ting han har sagt som har kommet helt feil ut. Og at jeg er i en psykose av selvanalyse og stresser meg opp for ingenting. Det er jo slik han er avslappet og ikke spesielt opptatt av å vise følelser.

Men nå babler jeg bare... :jegdør: